Resultat -kylling, maling og ambisjoner

Jeg har funnet den perfekte måten å lage kyllingfilet på. Stek den i ett halvt min på hver side, så stapper man den i ovnen på 15o grader i ti min på hver side. Fantastisk resultat. Vet ikke om man kan få den slik ved bare å steke den, har i hvertfall aldri klart det selv, men det bryr meg ikke for jeg kommer til å fortsette å tilberede den i ovnen fra nå av. Himmelsk.

Jeg kjøpte meg akvarell maling i går. Har tenkt å gjøre et nytt forsøk på å male Havets Datter. Jeg gjorde det for 3 år siden, før julen 2005. Da hadde jeg nettopp begynt på grunnkurs formgivning, nå har jeg kanskje litt mere erfaring så det blir forhåpentligvis ett forbedret resultat. Hvis min såkalte ferdighet ikke har redusert seg. Det er jo nesten 2 år siden jeg malte noe sist, hvis jeg ikke husker feil. Og det er i løpet av de siste månende jeg har begynt å tegne ordentlig igjen. Jeg trenger å tegne. Det var det som gjorde at jeg ville gå skole. Det er det jeg hovedsakelig vil gjøre med fremtiden min.

Jeg begynner egentlig å se en parallellitet mellom skolen og tegning, og generelt i livet mitt også. Jeg har en tendens til å velge å ikke gjøre noe jeg må gjøre fordi jeg er redd for resultatet. Hvis jeg får en oppgave på skolen vil jeg gjøre det beste som er overhode mulig. Men jeg tørr ikke fullføre oppgaven, fordi jeg er redd for å ikke få det resultatet jeg vil ha.
Det er det samme med tegning av hus. Jeg er har hele tiden lyst til å tenge et fantastisk hus, men jeg tørr aldri, fordi jeg er redd for at det ikke blir slik jeg hadde tenkt.
Jeg setter meg selv et mål og når jeg blir for redd for å ikke å nå målet, velger jeg å ikke gjøre det i det hele tatt.
Jeg burde prøve å sette meg et lavere mål. Men det er ikke meg. Jeg klarer det bare ikke. Noe som er veldig irriterende. Og det gjør skolen så mye vanskeligere enn det burde være.
Men jeg har bare så inderlig lyst til å klare det. For en gangs skyld.

Sjoko Duo - Fra ubetydelig til lærdom

Jeg kjøpte et nytt sjokolade pålegg som heter Sjoko Duo. Det minnet meg på Mikyway pålegget som så brått ble tatt i fra meg. Jeg savner det. Sjoko Duo funket, men jeg skjønner ikke hvor det ble av. Kjøpte det for en uke siden, nå er det nesten tomt, og jeg har bare spist det på to rundstykker, som er også veldig små. Kanskje jeg har mus, som på en eller annen merkelig grunn spiser sjokolade i steden for ost.

Det lurer foresten jeg også på, hvorfor er det slik at mus bare blir forbundet med å spise ost? Er det noe spesielt med osten som mus skal ha? Det må jeg finne ut av. Men ikke nå.

Uansett tror jeg det er liten sannsynlighet for at det er mus som spiser pålegget mitt. Når jeg tenker meg om så er glasset veldig stort, og etter som jeg husker er ei mus ganske lita. Jeg er ganske sikker på at hvis ei mus hadde klart å komme seg i glasset for å spise sjokoladen, hadde den ganske sikkert ikke kommet seg ut igjen. Det er heller mer sannsynlig jeg har ekkorn. Det står til og med bilde av et ekkorn som sier at pålegget er dobbelt så godt. Problemet er løst. Bortsett fra at jeg burde kanskje ha hørt at det bor et ekkorn på rommet mitt. Og det er heller ingen steder for det å gjemme seg, med mindre det finnes et veldig godt skjult hull i veggen. Kanskje jeg burde lete.

Fan heller da. Det er meg. Jeg innrømmer det, jeg har spist av pålegget. Noen barndoms uvaner mister man aldri, jeg har enda uvanen med å ikke spise skorper, og at jeg spiser nugattig med skje eller, som i dette tilfellet, smørkniv. Jeg klarer ikke slutte, jeg gjør det automatisk. Og til mitt forsvar har jeg som nyttårs forsett å ikke spise godter på hverdager. Det har jeg til min stolthet klart så langt. Og det er ikke slik at jeg gomler i meg mye på en gang. Jeg tar bare litt, noen ganger om dagen. Greit, noen ganger i timen da, men det er bare denne uken, og det er bare på grunn av det nye pålegget, som smaker så godt. Jeg har ikke gjort dette regelmessig med Nugatti pålegget, det kunne kanskje hende en gang i månden. Så det er egentlig bare Sjoko Duo som skal holdes ansvalig for hendelsen denne gangen.

Jeg prøver nå å finne en forklaring på hvorfor jeg har brukt ett kvarter på å skrive masse unyttig og ubetydelig drit. I tillegg til at jeg har kjedet meg og ikke har hatt annet å gjøre har jeg kommet frem til enda en konklusjon. Dette skriveriet beviser at jeg burde forbys til å kjøpe Sjoko Duo til jeg er voken nok til å kunne spise det på en sivilisert og normal måte.

"We learn something new every day"

Huff, jeg er grusomt sulten. Kjenner bare magen rumler som om det skulle være et ras av et eller annet. Har ikke spist i dag, grunnet min ikke eksisterende økonomi. Jeg har bare 20 kr på kontoen akkurat nå. Håper jeg får stipendet snart, jeg hater å ikke ha penger. Selv om jeg kommer sikkert til å bruke opp alt om ikke lenge, så det har vært enn ide å ikke ha penger egentlig. I hvertfall ikke å få de i så store doser om gangen. Ikke at 3000 kroner er så stor dose i teorien, men siden jeg har hatt mindre enn 1000 i god stund, blir 3000 nærmest rikdom. Noe som ikke er en særlig fornuftig tankegang når jeg tenker meg om.

Jeg er egentlig litt stolt over meg selv allerede. Satt å regnet matte i mange timer i går, å nå er jeg endelig kommen like langt som de andre i klassen. Jeg gikk til og med i gjennom et helt kapittel, jeg gjorde ingen oppgaver, men alt av eksemplene får å forstå det. Det var vanskelig, men jeg ga meg heldigvis ikke før jeg forstod alt. Som var veldig bra at jeg gjorde for ellers hadde jeg ikke skjønnt bæret av hva han babblet om i timen i dag. Og nå syns jeg faktisk det ikke er noe vanskelig lengere. Lykkelig.

Jeg håper bare at jeg ikke stopper nå når jeg har så mye å gjøre. Siden jeg har to analyser å skrive. Men jeg skal gjøre det. Jeg må. Og jeg vil. Heldigvis. Og forhåpentligvis vil det vare.

Usikker

I natt hadde jeg en sykt rar drøm. Jeg husker også veldig mye av den, men det er så usammenhengende at jeg gidder ikke forklare nøye, jeg tar heller med hoved punktene. Det første var at vi satt en gjeng utenfor et hus og diskuterte hva vi skulle gjøre med monstret som kom for å ta alt som var inni det huset. Dette er tydeligvis av at jeg har sett for mye Buffy i det siste og spesiellt rett før jeg legger meg. Uansett fant vi ut at vi skulle kjøre husets innhold til nabobyen. Turen dit var ubeskrivelig sær, men uviktig. Vi kom tilslutt til et hus hvor vi begynnte å laste alt inn. Men jeg dro for å snakke med eieren. Hun satt inne med to barn, og mange katter, jeg prøvde å telle, men de bare ble flere og flere. Det var skummelt. Og det var en katt som heletiden fulgte etter meg og klorte og bet meg i føtterne. Veldig irriterende. Jeg gikk ut på altan, katten fulgte etter, men når vi kom ut var katten et eller annet rart dyr. Eller mer som et insekt, veldig lite. Så ble den truffet av sollyset og det så ut som den pintes av det, plutselig kom pappa og drepte den. Og her kommer det rareste av alt, etter han hadde drept den, kom han mot meg å gav meg en klem, og sa at alt kommer til å gå bra. Dette er kanskje ikke så rart får de fleste, men for meg er det det.

Jeg har ikke det beste forholdet med faren min. Det verste av alt jeg vet egentlig ikke hvorfor vi har et så dålig forhold. Jeg er glad i han og alt det der, men det er ett eller annet så gjør meg usikker på om han er glad i meg. Foreksempel i jula så fikk jeg ikke julegave hos han, ikke at det gjør så mye, men han gav meg aldri en forklaring på hvorfor. Jeg sendte melding og spurte, men han svarte aldri. Så jeg spurte om det var en grunn til at han ikke svarte. Han ringte meg og sa at han hadde svart, men at han hadde gjester så han skulle ringe senere. Han har enda ikke ringt og jeg tørr ikke å ringe han.

Jeg hadde en til drøm for ikke så lenge siden. Pappa hadde sendt meg en epost hvor det stod at han hadde satt inn 100 kr på kontoen min og at de var i syden så han kunne ikke ringe meg.
Jeg tror kanskje jeg har dålig samvittighet for at jeg ikke har vært på besøk hos dem i helgene. Sist gang jeg var inne hos dem var på bryllups dagen deres 08. August. Det er bra lenge det, men jeg har hatt så mye annet å gjøre at jeg har glemt det helt av. Det har tydeligvis han også for han har ikke ringt mye, eller en gang da det var julebord sesong og han trengte barnevakt. Jeg sa nei, fordi jeg hadde mye å gjøre og jeg fikk ikke se Christian noe særlig hvis jeg hadde dratt. Det var kanskje en dårlig unskyldning, men det var første gangen jeg noen sinne har sagt nei til å være barnevakt for dem.

Da jeg bodde der, kranglet vi så mye at jeg nesten sluttet skolen, jeg klarte å legge det bak meg tilslutt. Men jeg flyttet ut andre året, det gikk ikke å bo der. Vi var bare så forskjellige, og de var ikke vant med å ha en ungdom i huset. andre året var jeg mye på besøk for jeg hadde ikke vaskemaskin på hybelen, og mamma bodde på Værøy. Men tredje året ble det mindre. Og nå ingen ting. Jeg forstår at deler av det er min feil, men jeg vet ikke lenger om jeg tørr å prøve å rette på det.

Lysten

Jeg ble vekket av Christine som tydelivis ikke hadde sovet i natt og som forårsaket mye babbling, men det var koselig. Fin måte å starte dagen på.
Jeg var faktisk på skolen i dag. Stoppet noen meter unna og stod der i noen minutter før jeg turte å gå inn. Det var skummelt. Jeg fikk snakket med Sølvi og har bestemt meg får å prøve en gang til. Men jeg har mye å ta igjen så sannsynligheten for at jeg klarer det er egentlig ganske liten. Lysten er i hvertfall begynnt å komme tilbake. Så får håpe den er der når jeg åpner bøkerne også. Og ikke minst at den er der når vekkeklokka ringer om morgenen. Får også håpe den overkommer gruen av å gå i 20 minutter i en stor fryser, også kalt veien til skolen. Det er kaldt ute fortiden. Det er mye denne lysten må klare, men jeg vet ikke om den er stor nok til å klare det. Det får tiden vise.

Uansett nå er jeg i Bodø, og alt er fint i verden. I min verden i det minste. Jeg har lyst å tegne, så kanskje jeg gjør det.

Believe it or not, Joe's walking on air

Det har gått en dag og allerede følest det som jeg ikke kan puste uten han. Det kan ikke være sunt. Jeg blir for avhengi av folk jeg er glad i. Ikke at det er så galt siden vi aldri skal dra i fra hverandre. Får vi håpe. Men det gjør det litt vanskelig å reise hver søndag. Eller egentlig veldig. Huff, jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare gir opp. Får høre hva Sølvi sier, for, believe it or not, jeg skal på skolen i morgen. Hvis jeg kommer meg opp. Og hvis jeg ikke fryser ræva av meg før jeg kommer meg dit. Hum, kan sverge på at det var en til hvis jeg tenkte på. Ja: hvis min uforklarlige redsel ikke stopper meg igjen, som den så trofast har gjort i det siste. Men dette er siste sjanse. "Sier hun i håp om å skremme seg selv den andre veien".

Savn

Jeg savner Peil. Nå vet jeg ikke en gang om hun er i livet, eller om hun er helt alene i en skog og ikke finner veien hjem. Hun var ikke hjemme i jula, som var en av grunnene til at jeg ikke følte meg helt hjemme på julaften. Det og det faktumet at vi var i et helt annet hus på et helt annet sted. Det var faktisk første gang jeg ikke feiret jula i "gul huset" på Værøy. Det var rart og nytt. Men det var også første jula på lenge hele familien, Helge, mamma og alle ungene, var samlet igjen. Det var godt. Og gjorde at julen ble ganske perfekt. Det eneste jeg manglet var Peil.

Selv om noen kanskje bare ser henne som en katt, er hun for meg mye mer. Hun er en stor del av familien med en stor og spesiell personlighet. Hun fikk også meg til å føle meg spesiell som fikk ta del i livet hennes. Når jeg bodde på Værøy hadde vi et fantatisk forhold. Husker når hun en periode kom å la seg i lamme meg hver kveld, og jeg koste med henne til jeg ble så sliten i hånden at jeg sovnet. Hun var en god venn å ha på den tiden. Og det var så godt å kunne ha noen å snakke til som du følte alltid forstod hva du mente. Og som alltid var der når jeg var trist, sint eller glad. Hun var der uansett hvilken fjortis-følelser jeg gikk i gjennom. Hun bare var der. Jeg savner det.

Jeg håper bare at hun ikke er redd eller har det vont. Jeg klarer bare ikke tanken på å miste henne nå. Jeg bor ikke med henne lengre, og har ikke gjort det på 4 år, men jeg føler fremdeles at hun er min katt og ikke noe mindre enn hva hun var før, når jeg så henne hver dag.

Fremdeles redd. Noe jeg unskylder meg med at jeg må få orden på hybelen. Det ser jævlig ut, her, eller jeg har ryddet litt så det er en woking-progress, men jeg skal få det bedre. Etter det burde jeg få orden på meg selv, ser enda mere jævlig ut. Og etter det igjen hadde det vært lurt om jeg hadde fått handlet inn mat, siden jeg har minimalt med den luksusen. Eneste jeg har er spagetti og spagetti saus. Som ikke er svært fristene, så jeg unngår bare å lage det og drikker heller bare kakao, som er overraskende mettende. Selv om det kanskje ikke er så næringsrikt for en hel dag.

Vent ett øyeblikk. Var dette alt? Har jeg plutselig reparert alt nå? Det går ikke. Jeg skjønner ingenting. Det eneste jeg har gjort er å skrive masse drit og så har jeg mirakuløst fjernet alle negative følelser om skolen og er nå klar til å hoppe i det igjen? Det må være noe jeg har glemt som kommer til å ødelegge alle positive følelser som har plutselig flyttet inn. Det kan bare ikke være så enkelt. Jeg kjenner at angeren og skuffelsen er der fremdeles, men jeg skjønner nå hvor lattelig det faktisk er at jeg har latt det overta meg så fullstendig. Alle er redd for å oppleve skuffelse igjen, men det er ingen grunn til så stoppe å prøve! Man trenger bare og tro på det selv, tro på deg selv! Haha, for en klisje. Men det er faktisk første gang jeg føler at det ikke er en teit klisje, eller egentlig er det det, men å tro på meg selv er jo det jeg trenger.

Nå gjenstår det bare å møte frykten og komme seg på skolen. Selv om jeg enda ikke er helt overbevist om at alt er fikset, for det burde egentlig være umulig å gjøre det på så kort tid. Eller jeg er forsåvitt helt sikker på at det ikke er det, men det vil måten jeg takler det på når alt kommer tilbake igjen vise.

Jeg har tenkt. Og jeg fikk denne grusome tanken at grunnen til at jeg ikke greier å gå på skolen faktisk ikke har noe med at jeg er deprimert i det heletatt. Det er enkelt og greit bare på grunn av at jeg ikke er flink nok til å klare det. Jeg har bare ikke det i meg. Jeg er ikke smart eller hardt arbeidende. Jeg er lat og uintelligent. All den tiden jeg har sett på meg selv som nerdete og skoleflink er bare løgn. All den tiden jeg har hatt ambisjoner om å bli noe mere er egentlig bortkastet. Jeg ikke er typen person til å være noe mer enn allminnelig kassedame på daglivare butikken. Så kanskje jeg ikke burde være redd for det, men heller bare innse at det er alt jeg er og ikke ha forventninger til noe mer. Men jeg vil ikke det. Jeg vil være noe mer. Jeg vil gå skole, jeg vil lære, jeg elsker matte, bøker og historie. Jeg elsker kunst, jeg vil skape noe fantastisk og mest av alt, jeg vil skape noen et hus, et hjem. Ikke bare et middelmådig kjedelig hus, men et hus man øyeblikkelig vil føle seg hjemme i og tenke endelig hjemme. Det har vært min drøm så lenge. De siste måndene har vært veldig vanskelige. Særlig siden jeg føler at jeg aldri kommer til å få skape et slikt hjem for noen. Ikke en gang for meg selv.

Og alt bare fordi jeg ikke klarer å fullføre skolen enda jeg påstår jeg elsker skolen? Jeg skjønner ingen ting. Hva er det jeg driver med? Alt jeg trenger å gjøre er å gjøre det. Jeg har en sjanse til å gå på skolen, som mange faktisk misunne meg, så hvorfor kaste det bort på å tenke negativt eller være skuffet over at jeg ikke klarte det sist gang? Det er bare lattelig, absurd og idiotisk. Ikke minst nå siden jeg har tatt opp ett lån som jeg må betale tilbake. Og jeg har lånt masse hos mamma som allerede er skuffet over meg og kommer til å bli enda mer skuffet hvis jeg gir opp.

Men jeg er fremdeles redd for å ikke klare det og ende opp i en enda større depresjon enn jeg har vært i. Det er en veldig stor sjanse for det. Selv om jeg har mindre arbeid nå, mindre fag å tenke på. Slik kan jeg fokurere og gjøre mitt beste. Og det er en mindre sjanse for at jeg for for mye å tenke på som resulterer i at jeg bare skyver det unna og ikke gjør noe. Så jeg har en større sjanse til å klare det nå. Men dette er siste forsøk. Hvis jeg får lov av skolen og lærerne selvfølgelig. Får håpe det. For det er dette jeg vil. Jeg vil jobbe hardt, pugge og lære. Jeg vil og jeg skal.

Andre forsøk

Jeg burde bli kåret Verdens beste til å ignorere. Har allerede en takke tale, hvor Gilmore Girls er høyt verdsatt. For når du skal ignorere følelser eller bare forlate den virkelige verden helt, er Gilmore Girls det beste alternativet for meg. Jeg er i en helt annen verden og alle negative følelser blir kastet ut av sitt hjem. Og når man har alle sesongene på dvd kan det ta lang tid før de smertefulle følelsene bryter seg inn et vindu eller en bakdør, og jeg er tilbake på jorda. Men det skjer alltid, det er bare fire episoder på en disk, og når de er ferdig kan jeg, ikke alltid, men ofte være for lat til å gå den lange veien for å bytte disk. Som er perfekt for følelsene som alltid finner veien hjem.

Dette andre forsøke går tydelivis ganske dålig. Bare babbel og drit. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Jeg vil fikse dette. Jeg vil være normal. Jeg vil være glad. Jeg vil gjøre noe med livet mitt. Hvorfor ødelegger jeg bare meg selv? Drit.

Oki. Jeg har negative følelser som gjør at jeg ikke klarer å være normal, være på skolen, gjøre skole arbeid. Det er problemet. Herregud hvor patetiskt det høres ut. Lattelig. Den eneste grunnen til at jeg skuffer familien min og meg selv er at jeg har negative følelser? Alle har vel det. Og mange har det anntagelivis enda verre enn meg. Hvorfor greier ikke jeg å takle det?

Nå husker jeg helsesøstren som heletiden spurte hva føler du? Jeg greide aldri å svare henne, jeg visste aldri hva jeg skulle si. Men når jeg spørr meg selv hva jeg føler akkurat nå klarer jeg vel det. Jeg er sulten, jeg har ikke særlig med mat her. Det var vel egentlig ikke det jeg skulle si, men det kom bare ut. Uansett, jeg prøver igjen. Hva føler jeg?
Redsel er det første som kommer opp. Jeg er redd for å ikke klare det. Jeg er redd for å gjøre det dålig. Jeg er redd for framtiden. Egentlig er jeg redd for alt. Men hovedsakelig er jeg redd for å feile. Og ironisk nok, redselen for å feile gjør at jeg feiler. Og det er her skuffelsen kommer inn. Det er den jeg ikke greier å takle. Noe som burde være enkelt, men er forferdelig vanskelig for meg.

Andre forsøk over. Pause igjen.

Typisk

Jeg har gått i tre uker uten å ha en vekke klokke til å vekke meg. Så i mårrest når klokken ringte skjønte jeg ikke at det var en vekke klokke eller at jeg skulle stå opp når den ringte. Det kan forsåvitt ha noe med at jeg ikke fikk sove før tre tiden, og at noen ringte meg i femtiden mange ganger, men jeg har ingen anelse hvem det var. Kan selvfølgelig også være at jeg av en eller annen grunn er uvitende redd for å dra på skolen. Uansett, når vekke klokken ringte slo jeg den bare av. Typisk.

Hvis jeg ikke tar helt feil er det den 16. januar 2. tremin begynner. Så da har jeg 10 dager på å fikse alt. Det kommer aldri til å gå. Men dette er min siste sjanse, hvis jeg får lov av skolen selvfølgelig. Men hvis jeg ikke klarer det dette året er det slutt. Da kommer jeg aldri til å sitte meg på skolebenken igjen. Og jeg kommer til å jobbe på en butikk eller hotell resten av mitt liv. Som også er mitt største mareritt. Dobbelt typisk.

Drit..

Oki. Jeg har utsatt dette så lenge nå, men nå må jeg. Jeg har forsøkt i en måned å skrive, men alt har bare vært drit. Jeg har ikke klart å skrive om alt lykkelige og bra ting som har skjedd. Tror det har noe med at jeg måtte få ned driten som jeg har inni meg, for jeg har det ikke noe særlig bra inni der. Redsel, sinne, ekstrem skuffelse, frustrasjon og angst er bare noe av det som bor der. Jeg vet jeg trenger hjelp til å få disse følelsene til å flytte ut. Men jeg vet ikke hvordan.

Har en følelse om at jeg først burde få ord få det, og siden jeg er veldig dålig til å snakke til noen om slike ting, er vell det best å skrive det ned. Problemet er at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Det har bygget seg opp til et så stort rot og jeg har ingen anelse hvor jeg skal begynne å rydde. Og når det blir for masse for meg takler jeg det vanligvis med å bare skyve det unna. Noe jeg har gjort nå siden begynnelsen av tredje skoleår i Bodø. Hvor alt gikk galt. Rettelse: til helvete. Kanskje det er der jeg må begynne?

Det er vanskelig, ekstremt vanskelig til og med. Ett og ett halvt år siden. Det er lenge. Jeg hadde det jævlig inni meg på den tiden . Og jeg fikk aldri noe hjelp med hvordan jeg skulle takle det. Jeg bare sluttet skolen og skjøv alt bort, jeg begynte å jobbe, som gikk forferdelig dålig. Skulket alt for mye. Og så hoppet jeg inn i skolen igjen fordi jeg klarte ikke å si nei. Det var overhodet ikke smart. Og det har gjort alt langt verre enn det burde.

Nå ble det for mye igjen. Jeg klarer ikke tenke mer på dette nå. Jeg må ha en pause.