Savn

Jeg savner Peil. Nå vet jeg ikke en gang om hun er i livet, eller om hun er helt alene i en skog og ikke finner veien hjem. Hun var ikke hjemme i jula, som var en av grunnene til at jeg ikke følte meg helt hjemme på julaften. Det og det faktumet at vi var i et helt annet hus på et helt annet sted. Det var faktisk første gang jeg ikke feiret jula i "gul huset" på Værøy. Det var rart og nytt. Men det var også første jula på lenge hele familien, Helge, mamma og alle ungene, var samlet igjen. Det var godt. Og gjorde at julen ble ganske perfekt. Det eneste jeg manglet var Peil.

Selv om noen kanskje bare ser henne som en katt, er hun for meg mye mer. Hun er en stor del av familien med en stor og spesiell personlighet. Hun fikk også meg til å føle meg spesiell som fikk ta del i livet hennes. Når jeg bodde på Værøy hadde vi et fantatisk forhold. Husker når hun en periode kom å la seg i lamme meg hver kveld, og jeg koste med henne til jeg ble så sliten i hånden at jeg sovnet. Hun var en god venn å ha på den tiden. Og det var så godt å kunne ha noen å snakke til som du følte alltid forstod hva du mente. Og som alltid var der når jeg var trist, sint eller glad. Hun var der uansett hvilken fjortis-følelser jeg gikk i gjennom. Hun bare var der. Jeg savner det.

Jeg håper bare at hun ikke er redd eller har det vont. Jeg klarer bare ikke tanken på å miste henne nå. Jeg bor ikke med henne lengre, og har ikke gjort det på 4 år, men jeg føler fremdeles at hun er min katt og ikke noe mindre enn hva hun var før, når jeg så henne hver dag.