Jeg gråt heldigvis ikke av kunstløpet, men det var kanskje fordi de ikke viste når noen vant, fikk bare se det på en tabell. Det verste var at jeg drømte i natt at alle deltagerne kom frem på isen og fikk utdelt premie, og da begynte jeg å gråte, i drømmen. Sært.

Jeg fikk lyst på bløtkake. Men jeg må rydde.

Jeg ser på skøyte kunstløp. Har overhode ingen interesse for det, men jeg gidder ikke gå i gjennom kanalene en gang til bare for å finne ut, for tredje gang, at det ikke er noe interesant å se på.
Jeg burde egentlig ta oppvasken eller begynne å pakke ut av beggene mine som står i gangen. Men det er absolutt ingen deler av kroppen min som har lyst til noen av delene. Sykdom er svært fysisk krevende. Ikke at jeg hadde vært noe særlig mer lysten på å gjøre det hvis jeg ikke hadde vært syk.
Lurer på om alle mennene som driver med kunstløp er homofile eller bare svært femenine. Uansett jeg blir sur hvis jeg begynner å gråte når vinneren blir kåret. Jeg blir altfor fort ført av gleden vinnere uttrykker. Irriterende.
Lurer også på om det er en regel at draktene må være glittrende. Har ikke sett noen som ikke er det.

Jeg vil ri. Jeg vil ha en egen hest.
Dette ble kjedelig. Jeg vil ha Christian hjem.

Jeg kjeder meg så jeg har tenkt å skrive bare ubetydelig drit for å ha noe å gjøre.

Jeg hadde glemt hvor mye unger bråkte til jeg voknet klokken 8 om morgenen på søndag av to som burde få 1 million-premien i å være bråkete. Det er ganske utrolig hvor mye lyd det kan komme ut av så små vesner. Hørtes ut som tusen hester galloperte ute i gangen, og skulle tro det var jordens under gang basert på hylene som ble hylt.
Jaja, koselig å være hjemme er det nå uansett. Men nå kjenner jeg at jeg vil hjem til Christian, helst før abstinensene kommer.

Jeg lå å tenkte på kjælighet her en dag. Jeg var ikke syk eller noe, men jeg hadde sett mye på Unkaren og blitt irritert over idiotien av det programmet, så det var rundt der temaet kom opp. Vet ikke hvorfor, men jeg har alltid lurt hvorfor hjerte er et symbol på kjærlighet. Hva har engentlig hjertet med kjærlighet å gjøre?
Jeg tror faktisk jeg kom frem til noe veldig lurt. For jeg begynte å tenke på uttrykket. Fan, nå har jeg faktisk glemt hele greia. Irriterende. Kanskje jeg kommer på det senere.
Eller det var noe med at hjertet som organ er det viktigeste man har. Nei, jeg har totalt glemt det. Rart.

Jeg var i dag å flyttet ut av hybelen. Skal dra med nøkklene på torsdag. Det blir en lettelse å få det ut av verden min. Jeg skal også på skolen torsdagen, må levere bøkerne og møte med en eller annen rådgiver. Blir antagelivis siste dagen i mitt liv jeg setter føtterne inne i den skolen. Merkelig tanke.

Jeg prøver å huske hva jeg følte for ett år siden, når jeg var på Bodin skole og signerte sluttmeldingen. Jeg husker at jeg og Christine sto ved broen, og at jeg tenkte på at jeg måtte kjøpe oppbevaringsbokser som jeg skulle pakke kjøkkenutstyret i. Det er faktisk det eneste jeg husker av den dagen. Det og når jeg signerte papiret husker jeg faktisk, men ikke noe særlig annet rundt det. Og i hvertfall ikke hva jeg følte.
Jeg vet egentlig ikke hva jeg føler nå heller. Men det er kanskje fordi jeg prøver veldig hardt å ikke tenke på det.

"Det er foretatt en medesinskfaglig vurdering av din helsetilstand. Vurdert av psykiater Knut Kjerpseth.
Med grunnlag i de opplysninger som foreligger er det funnet riktig å iverksette utredning/behanling"

Har en følelse av at jeg kommer til å må snakke mye om følelser hvis jeg møter opp der. Men jeg er villig til å gjøre det, kan vel ikke skade, og kanskje til og med bare hjelpe, med unntak av økonomi.

Men nå er jeg endelig trøtt, så da kan kjedsomheten slukkes med søvn i stedet for ubetydelig skriving.

Thank you, Mom.

Wow. Mye har skjedd de siste dagene. Eller ikke mye i mengde, heller noe som forandrer veldig mye, som at jeg har bestemt meg for å slutte skolen.

Men jeg er egentlig ikke i skrive modus akkurat nå, så jeg får skrive om hvorfor en annen gang. Det jeg vil si er at jeg er så utrolig takknemmelig for at jeg har familien min. Spesiellt mamma. Jeg kunne ikke ha drømt om en mer forståelsesfull og fantastisk menneske som henne. Uten mamma ville alt ha vært så grusomt mye verre enn det er. Jeg skylder henne en stor takk.

Cheesy skrevet, I know, men det er sannheten.

Drit..

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal skrive. Vet egentlig ikke hva jeg føler heller. Det jeg vet er at jeg snart kommer til å bli jævlig sint på meg selv. Når jeg innser hve jeg har gjort. Jeg vet hva jeg har gjort, men jeg føler ikke konsekvensene av det enda. Gruer meg til de kommer.
Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg får det til.

Nok om det. Jeg skal tydeligvis bli storesøster igjen. Det verste er at jeg føler ingen glede over det. Vet ikke hvorfor. Eller det kan vell ha noe med at jeg ikke har snakket med pappa siden jula. Og at han selv ikke har fortalt at jeg skal få min åttende bror eller søster. Jeg hadde tenkt å vente å se hvor lenge det tar før at han forteller meg det. Men egentlig er jeg bare redd for å ta kontakt selv. Jeg er redd for at han kommer til å si at han ikke lenger bryr seg om meg, eller at han aldri har gjort det. Han kommer neppe til å si det direkte, men jeg kommer til å se det på han hvis jeg møter han. Som på søndagen når han kjørte forbi meg, jeg vet han så meg, og han hadde nok tid til å reagere på. Men det blikket han gav meg uttrykkte ikke noe glede av å se meg for første gang på 58 dager. Det var som han så hvilken som hells jente på veien. Kan kanskje være det han trodde han så også, men det at han ikke kjenner igjen sin egen datter er ikke så mye bedre det heller. Det sårer likevell.

I really don't feel good..

'Cause you can't jump the track, we're like cars on a cable
And life's like an hourglass, glued to the table

Oki. Jeg dro til Bodø i dag. Hadde egentlig den smarte tanken om å være produktiv på skolen i morgen. Men jo mer jeg tenkte på muligheten av å se min kjære Penis en dag tidligere, jo mer forsvant den akademiske smartheten. Og her er jeg, men ingen Penis å se, trist. Ikke svarer han på mobilen heller. Jaja, han må vel komme hjem en gang, håper jeg.

Nå vet jeg egentlig ikke hva jeg skal gjøre. Og jeg her vel heller ikke mye å skrive om, i hvertfall ikke noe interessant, selv om det aldri har stoppet meg før.
Det eneste som har skjedd meg i det siste er at jeg her vært hos legen. Tok blodprøver som var over på to sekunder. Så det var vel ikke særlig underholdende heller.

Jeg vil klippe meg. Hater håret mitt for tiden. Jeg er også lei av klærne mine. Jeg vil ha penger.
Nå gidder jeg ikke mer.