Heia, rart navn på et fjell..

Jeg er solbrent. Utroligt nok etter av å ha vært på Heia. Heldigvis bare på handen og på armen opp til albuen, men det gjør vont. Veldig vont. Er litt solbrent på nesen også, men det kjenner jeg ikke.

Jeg er stolt over av at jeg orket å gå opp på Heia i går. Mamma bare vekte meg i tolv tiden, og så var det så fint vær ute at plutselig bare spurte hun om vi skulle ta oss en tur opp på Heia. Det er absolutt ikke likt mamma å gjøre så jeg ble litt satt ut, og svarte med et forsiktig ja, var egentlig ikke sikker på om hun mente det eller ikke. Det gjorde hun. Rart.

Så vi gikk opp, og oppturen var grusomt slitsom, så vi tok en go del pauser. Når vi var kommen til den siste strekkninga opp til natostasjonen og så vi at den var dekt med tåke, fant vi like godt ut at vi skulle gå ut på ett annet fjell. Hadde aldri vært der så det var jeg bra positiv til. Det var utrolig fint der, så hele "Punnj Sannj", den fineste stranden vår. Men det var veldig skummelt også, mamma skulle absolutt gå så langt ut på kanten såm hun kunne, men jeg nektet henne å gå så langt. Litt rollebytte, men ja.

Når vi skulle gå ned måtte vi såklart gå i tåke. Men det gikk bra, bare litt ekstra kald vind.

Kanskje et parr timer etter var hele fjellet dekt med tåke.

Midt på dette bildet er opp gangen til Heia. Nå er det begravd under tåke.

Midt på dette bildet, på fjellet ser man nato stasjonen vi gikk litt mer til ventre.

På tur på Heia xD

VÆRØY<33

Da er jeg på Værøy igjen, endelig. Det er alltid godt å komme hjem å se familien igjen. Jeg vet egentlig ikke hvor mye jeg savner øya til jeg er her og alle gode minner strømmer tilbake. Det føles som en storm vekker deg til livet med en gang du kjører ut av båten og får synet av de vakre fjellene. En ekstrem glede fyller deg, som også er 2 prosent lettelse over å ha kommet på land etter seks timer på havet. Men Værøy vil alltid være mitt hjerte nært, for å være så cheesy.

Har en følelse at jeg har brukt ordet ekstremt, ekstremt mye i bloggen min. Kanskje jeg burde begynne å variere litt mere. Ekstremt irriterende egentlig. Egentlig, har jeg også brukt ganske mye, men det blir jeg å fortsette med.

Jeg savner Christian allerede.
Jeg går å legger meg.

Bare bra

Jeg var på opplæring i dag. Tok mindre enn en time å gjøre det man skulle gjøre. Men jeg skal tilbake klokken 5. Jeg fikk også vite at jeg mest sannsynlig kommer til å jobbe hver dag i sommer, noe jeg håpet på. Så det er bra.
Nå er jeg på god vei til å være veldig tilfeds med tilværelsen min. Jeg har så og si alt jeg trenger nå og egentlig ingenting viktig å klage over. Noe som er en ganske stor ting å si for meg.
Siden jeg har mistet det som var noe av det vikigeste i livet mitt, utdanningen min. Men gjort er gjort og jeg har innsett at jeg kommer ingen vei med å legge meg ned i depresjon av den grunn. Bare jeg kunne ha innsett det for lenge siden. Så kanskje jeg ikke har trengt å miste utdanningen min helt og heller gjort noe med den når jeg kunne.
Men vekk med det. Det er fortid og jeg lever i nåtid. Jeg har fått jobb, Christian er fantastisk, leiligheten er flott, jeg har gode venner og jeg har det perfekt nok. Og snart skal jeg på en ny og anderledens ferie og oppleve nye ting, se band jeg hører på opptre live, som jeg aldri har gjort før, på et sted jeg aldri har vært før. Det blir bra.

Jeg venter på at Christian skal komme inn døra. Jeg prøver også å fokusere veldig intens på å høre lyden av at døra åpner. Dette er min plan for å unngå å skvette 4 meter opp i lufta etterfulgt av et ekstremt barnslig hyl atter en gang. Håper det virker. Jeg vet det kommer til å skje veldig snart. Akkurat nå gruer jeg meg allmektig. Jeg har ikke klart å ikke skvette når han åpner døra en eneste gang siden vi flyttet inn. Håper jeg klarer det nå.

Jeg klarte det. Kult.

Yey! Jeg fikk min første lønning i dag. Noe jeg ikke har fått siden juni i fjor, altså et helt år siden. Det føles godt å endelig ha tjent sine egene penger, og det føles godt å endelig ha gjort noe fornuftig i livet mitt. Det var riktig nok bare for to dager så det ble bare tusen lappen, men det holder til mat ut månden. Eller det blir bare til den 23. for da reiser vi til Sverige! Som vi har spart opp masse penger til, eller Christian har spart, ikke jeg.

Uansett Sverige-tur blir gøy. Og kanskje skummelt. Jeg har aldri vært på en ferie i lag med andre enn familien tror jeg. Eller bortsett fra når jeg og Christine hoppet på bussen og dro til Skjellefteå en dag. Men nå skal jeg reise med tåg til Gøteborg med Christian og hans to venner Simon og Cathrine. Det blir en lang tåg-tur. Det blir uavgjort mellom at jeg gleder og gruer meg til å sitte på det tåget. Men jeg gleder meg svært mye til festivalen. Har heller aldri vært på en musikk festival. Har faktisk knapt vært på en konsert. Det eneste er David Pedersen her i Bodø, og Britney Spears i Oslo på klassetur (hadde ikke noe annet valg egentlig).

Men ja, jeg ble trøtt.

Prøver å overtale meg selv til å slutte å skrive

Jeg har så mye jeg har lyst til å skrive om nå når jeg endelig har fått nett.
Til nå har jeg skrevet om at jeg endelig har fått nett og om jobb og penge situasjonen min. Men det har jo skjedd mye mer på de ca 6 ukene jeg ikke har hatt nett og akkurat nå har jeg lyst til å skrive om absolutt alt. Så nå prøver jeg å overtale meg selv til å ikke skrive noe mer, men det er vanskelig. Jeg sliter. Jeg vil skrive om leiligheten, mer om barnehagen, beiarn-turn, metall town festivalen jeg skal på og mye mer. Det koker nesten over av tanker jeg har lyst til å skrive ned. Og akkurat nå føles det ut som om jeg har ett minnekort i hode av bilder jeg har tatt over en periode på nesten to månder. Og det føles som om hvis jeg ikke limer inn disse bildene i et fotoalbum kommer de bildene til å bli borte, altså minnene mine kommer til å forsvinne. Det er skummelt. Særlig siden jeg kan faktisk begynne å gråte over å ha mistet et bilde eller et album.
Men jeg må bare slutte å skrive nå. Jeg er i tillegg veldig sulten fordi jeg har ikke spist noe i dag. Jeg har heller ikke sovet spesielt mye. La meg i 6/halv 7 tiden i morrest og sto opp i halv 11 tiden for å ta i mot han som skulle installere internett.
Jeg må slutte å skrive nå.
Eller jeg må vell egentlig ikke..
Men jo jeg må ha mat, og oppvasken tar seg heller ikke selv.

Jobb og penger

Det er lenge siden jeg har skrevet i bloggen nå. Sist jeg skrev hadde jeg nettopp meldt meg inn i vikarbyråene, jeg har ikke meldt meg ut, men jeg har ikke fått en eneste en forespørsel om å være vikar fra noen av byråene.
Det var jeg selv som gikk til en barnehage og leverte en søknad. De kontaktet meg kanskje to uker etter og jeg har vært og jobbet der i to uker. Det har vært både skumelt og gøy. Men det er bare vikar. Så når fikk Christian høre av en venn at på nsb, der hun jobbet, trengte folk, så fikk han henne til å levere søknaden min. Jeg har vært på intervju, selv om det ikke føltes ut som et særiøst intervju, hun bare babblet noe, viste meg rundt i et tog og sa at hun skulle kontakte meg når jeg skulle komme til opplæring. Dette var i mai en gang, men først nå den 16. Juni skal jeg på opplæring. Så det har gått tregt. Og det som er skummelt er at jeg egentlig ikke vet om dette er en vikar jobb eller om jeg skal jobbe der fast. For hvis det er bare vikar må jeg sannsynligvis lete mere. Håper så inderlig at det ikke er vikar. Jeg må jobbe snart. Jeg har så lite å gjøre om dagene at jeg kommer snart til å sprekke. Rart jeg ikke har gjort det.

Og ikke minst trenger jeg penger. Jeg har plaget mamma med penge mas nå siden jeg begynte på skolen i høst. Og det har ikke vært lett. Jeg har intenst hatet hvert sekund av gangene jeg har sport mamma etter penger. Det har vært total pinelse for meg. Men jeg hadde ikke annet valg. Det jeg også misliker svært mye er at jeg også lever på Christian sine penger. Det er han som betaler alt av husleie, strøm, regninger og mat til meg og han. Jeg hater det. Og håper nå at jeg snart får en inntekt slik at vi kan fordele det likt. Og at vi slipper å plage mødrene våre når vi ikke har nok penger til de to siste ukene av måneden.
Det er det jeg lengter etter nå.

Jeg synes jeg har skrevet ekstremt mye om penger i denne bloggen. Det er i grunn svært kjedelig å skrive om, men det er det som har vært i tankene mine i god stund nå.
Håper at når jeg får meg jobb at penger kommer til å prege tankene mine litt mindre.
Selv om jeg har en følelse at det kommer det til å gjøre hele livet mitt.
Penger er noe dritt.

Internett

Akkurat nå føler jeg en så en intens glede at jeg ikke en gang klarer å uttrykke gleden på grunn av at jeg føler det ikke kommer til å være rettmessig mengde glede uansett hva jeg prøver å skrive.

Ok, dette er kanskje en smule overdrivelse siden det strengt talt bare er snakk om at jeg endelig har fått internett. Men det skal sis, det er ekstremt vanskelig å leve uten internett etter å ha hatt det tilgjengelig i lengere tid. Man blir rett og slett avhengi, det føles konstant ut som at det er en stor del av hverdagen som går tapt bare på grunn av mangel på nett. Kanskje man blir vant til å ikke ha det, men det går ikke en dag uten å tenke: Det kunne jeg ha sjekket på nettet! Eller noe lignende. Og det er svært irriterende.

Så nå er jeg glad. Jeg og Christian flyttet den 25. April til en ny leilighet og i dag er det første gang vi har hatt tilgang til internett her i leiligheten. Det er "fanmæ" 6 uker uten nett. Nesten utrolig at jeg har overlevd. Selv om jeg såklart har lånt nett når jeg har vært på besøk, men så har jeg ikke gjort annet enn å bare sjekke nettby kjapt.
Det som gjorde at det tok så lang tid før vi fikk internett her, er også litt av grunnen til at jeg er så glad nå når vi endelig har fått det til. Fordi vi bestillte internett og til og med HD dekoder til tven fra canal digital uken før vi flyttet. Modemet og dekodern kom i posten kanskje etter 1 og en halv uke, så fikk vi beskjed om å vente til de skulle komme og installere dette. Det tok jo så klart enda en til uke, men ikke nok med det, etter de hadde vært her i en halvtime finner de ut at det ikke går å ha canal digital i dette borettslaget i det hele tatt. Typisk. Så alt måtte sendes tilbake. Etter dette måtte vi bestille nytt nett, og det har endelig, etter minst 3 uker blitt oppegående.

Nå har vi nett. Jeg er glad.