Believe it or not, Joe's walking on air

Det har gått en dag og allerede følest det som jeg ikke kan puste uten han. Det kan ikke være sunt. Jeg blir for avhengi av folk jeg er glad i. Ikke at det er så galt siden vi aldri skal dra i fra hverandre. Får vi håpe. Men det gjør det litt vanskelig å reise hver søndag. Eller egentlig veldig. Huff, jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare gir opp. Får høre hva Sølvi sier, for, believe it or not, jeg skal på skolen i morgen. Hvis jeg kommer meg opp. Og hvis jeg ikke fryser ræva av meg før jeg kommer meg dit. Hum, kan sverge på at det var en til hvis jeg tenkte på. Ja: hvis min uforklarlige redsel ikke stopper meg igjen, som den så trofast har gjort i det siste. Men dette er siste sjanse. "Sier hun i håp om å skremme seg selv den andre veien".