Jeg burde bli kåret Verdens beste til å ignorere. Har allerede en takke tale, hvor Gilmore Girls er høyt verdsatt. For når du skal ignorere følelser eller bare forlate den virkelige verden helt, er Gilmore Girls det beste alternativet for meg. Jeg er i en helt annen verden og alle negative følelser blir kastet ut av sitt hjem. Og når man har alle sesongene på dvd kan det ta lang tid før de smertefulle følelsene bryter seg inn et vindu eller en bakdør, og jeg er tilbake på jorda. Men det skjer alltid, det er bare fire episoder på en disk, og når de er ferdig kan jeg, ikke alltid, men ofte være for lat til å gå den lange veien for å bytte disk. Som er perfekt for følelsene som alltid finner veien hjem.
Dette andre forsøke går tydelivis ganske dålig. Bare babbel og drit. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Jeg vil fikse dette. Jeg vil være normal. Jeg vil være glad. Jeg vil gjøre noe med livet mitt. Hvorfor ødelegger jeg bare meg selv? Drit.
Oki. Jeg har negative følelser som gjør at jeg ikke klarer å være normal, være på skolen, gjøre skole arbeid. Det er problemet. Herregud hvor patetiskt det høres ut. Lattelig. Den eneste grunnen til at jeg skuffer familien min og meg selv er at jeg har negative følelser? Alle har vel det. Og mange har det anntagelivis enda verre enn meg. Hvorfor greier ikke jeg å takle det?
Nå husker jeg helsesøstren som heletiden spurte hva føler du? Jeg greide aldri å svare henne, jeg visste aldri hva jeg skulle si. Men når jeg spørr meg selv hva jeg føler akkurat nå klarer jeg vel det. Jeg er sulten, jeg har ikke særlig med mat her. Det var vel egentlig ikke det jeg skulle si, men det kom bare ut. Uansett, jeg prøver igjen. Hva føler jeg?
Redsel er det første som kommer opp. Jeg er redd for å ikke klare det. Jeg er redd for å gjøre det dålig. Jeg er redd for framtiden. Egentlig er jeg redd for alt. Men hovedsakelig er jeg redd for å feile. Og ironisk nok, redselen for å feile gjør at jeg feiler. Og det er her skuffelsen kommer inn. Det er den jeg ikke greier å takle. Noe som burde være enkelt, men er forferdelig vanskelig for meg.
Andre forsøk over. Pause igjen.
mandag 5. januar 2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)

Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar