Klager av en arbeidsledig

Jeg har hatt det veldig travelt i det siste. Visning der og jobbintervju der, hele uken. Har endelig funnet ei leilighet vi skal flytte inn i den 15. april. Men jobb finner jeg ikke. Jeg har vært å registrert meg hos vikarbyråene Jobzone og Adecco, men ingen ringer meg. Jeg var jo bare på jobbintervju hos Adecco i går, så det er kanskje ikke så veldig rart at de ikke har ringt. Jeg trenger jobb! Nå!

Det verste er at jeg har egentlig en jobb, men den er helt til fukkings Værøy. Drit. Jeg vurderer å reise dit å jobbe, men da har jeg mindre sjanse til at jeg noen gang kommer til å få jobb her i Bodø. Jeg er irritert. Og frustrert. Jeg kan ikke fortsette å leve på Christian og mamma når de nesten ikke har nok til seg selv. Og nå når vi fytter til en ny leilighet som man må ut med 6300 kr i mnd. pluss strøm, så kan ikke jeg bare gå å se i taket dagen lang.

Jeg må nesten bare dra til Værøy. Selv om det kommer til å bli trist å forlate Christian. Særlig siden jeg ikke vet hvor lenge det er det blir. Det har vært greit om jeg kanskje kunne ha vært der ei uke og vært i Bodø den neste. Men igjen så minsker det sjansen til å få jobb her.

Huff, alt er så stressende. Og bare bæsj. Jeg skal i hvertfall til saksbehandler på nav på fredag, så får jeg kanskje litt hjelp der. Kanskje.

Jeg gikk forbi et arkitektstudio i går. Skulle ønske jeg kunne bare knipset og så hadde jeg en full arkitektutdanning, så kunne jeg ha sittet der og heller laget et hjem til en lykkelig familie, enn å gå hjemme å vente på at telefonen skal ringe med vikar jobb til meg.

Jeg hater alt nå. Nesten i hvertfall.