Goodbye Washington

Jeg har det ikke videre behagelig her jeg sitter.
Forklaring på det kan være at jeg sitter i en kald stue uten varme klær, og på en sofa som ikke er så myk som den burde være. Var det noe mer da? Hum, jo, kanskje det faktumet at jeg har ett stort plaster på magen har noe med det å gjøre også. Er kanskje ikke så stort, men det svir til de grader mye. Og plastret er veldig blodig, ikke bra. Jeg gruer meg til å ta det av. Har en liten følelse at det ikke kommer til å nytes noe.

Hvorfor har jeg et platser? Jo, det er fordi min kjære Washington er blitt skjært bort, og etter la seg et hull som måtte sys igjen. Hvil i fred min venn.
Uansett dette var den første gangen jeg har vært på sykehuset for noe som helst. Det var skummelt. Men jeg er overrasket over hvor rolig jeg var, med tanke på at jeg skulle bli stukket nåler og skjært i. Jeg husker sprøyter vi fikk hos helsesøster på grunnskolen, sammenlignet ved dette fikk jeg ikke den panikk følelsen i det heletatt når jeg satt å ventet på sprøyten. Jeg brukte å bli kvalm og ekstremt nervøs. Denne gangen var jeg ingen av delene. Faktisk tenkte jeg endelig. Ekstremt rart. Men i grunn ikke, tiltross for at han er oppkalt etter USAs' første president, er han ikke videre smart, eller noe sælig fornøyelig selskap. Så det var ikke en totalt ubegrunnet følelse.

Operasjonen for å få han bort var ikke komfortabel. Bedøvelsen svei noe inn i, ja.. Det var ikke godt. Etter hun hadde bedøvd meg, måtte jeg ligge i 10-15 min å kjenne hva hun gjorde. Det var overhode ikke vont, men ekstremt ekkelt. Hun skjærte i Washington og grevde ut alt innholdet hans. Det var ikke deiligt å ligge å kjenne på. Tror faktisk at det hadde vært bedre hvis jeg hadde fått sett på hva hun gjorde. Uansett ble jeg veldig glad når hun var ferdig å sy. Det var vanskelig å reise seg, ikke minst å stå. Jeg skjelvte veldig og så kom kvalmen.

Legen sa jeg måtte holde meg i ro for å ikke blø så mye, så jeg hadde på følelsen det ikke betydde at jeg skulle drege på en tung koffert i 15 min til togstasjonen. Så jeg ble igjen i Bodø.
Nå har jeg vanskeligheter for å gå rett. Det svir veldig.

"look at all the mess you left behind mr. Washington"